Bjørn Olav Haukelidsæter er en av de som gikk i bresjen for at noe måtte gjøres for å berge den unike Bandakørreten. I dette personlige innlegget forteller han om bakgrunnen for sitt engasjement og sin historie om hvordan prosjektet kom igang.

NOKO MÅTTE GJERAST

Av Bjørn Olav Haukelidsæter

Selv om jeg ikke lenger bor på Dalen så hører noen fisketurer i Bandak og Tokkeåi fast med til sommerens hendelser. Uten opplevelsen bare en juninatt i Tokkeåi kan gi meg, mangler det noe vesentlig i min fisketilværelse. Jeg er ikke alene om dette. Flere historier forteller om fiskere som opplevde det samme og under langt bedre forhold enn i dag.

Tenk deg en varm sommerkveld tidlig i juni. Grønnfargene er på det sterkeste på denne årstiden. Duften av liljekonvall blander seg med mange andre lukter nede ved elvebredden. I den tette vegetasjonen nede ved utløpet av Tokkeåi blir du møtt av en symfoni av fuglelyder. Ute i strømmen ser du enkelte vak og du observerer beveren rolig svømmende nedover elva til en ny natts arbeid.

Langsomt blir lys og lyd skrudd av og landskapet endrer seg. Silhuetten av fjellene blir skarpere. Skogkanten langsmed elva blir til en  mørk vegg. Det glinsende elvevannet blir mørkere og klukkingen og sukkingen av den blir tydeligere. Av og til kommer et nesten et umerkelig varmt vindpust og stryker deg over kinnet, som en vennlig hånd. Etterhvert blir det nesten helt stille, og du kjenner roen får feste i deg selv også. Du kjenner at du lever, og du vet at du har noen av sommerens mest spennende øyeblikk foran deg.

Det er ikke mørkere enn at du fremdeles kan skimte beveren på motsatt bredd og du kan høre at den spiser. Du følger med bukta av fluelina. Flua i enden av snøret driver over et sted du vet det står fisk. Tiden står stille. Du observerer en virvel ute i strømkanten der du tror flua befinner seg. Automatisk strammer du til for så å kjenne de tunge dragene du har lengtet etter hele vinteren.

Det er opplevelser som dette, og ønsket om at de ikke skal bli borte, som danner utgangspunktet for min motivasjon for arbeidet med Tokkeåi. Jeg ønsker og håper at andre også kan få oppleve det samme som det engelske sportsfiskere gjorde rundt forrige århundreskifte og som noen av oss seinere glimtvis har sett kimen av.

Etter å ha fisket i Tokkeåi og Bandak i mer enn 40 år har jeg opplevd at forholdene gradvis har endret seg. Det var sjeldenten gikk tomhendt hjem etter nattfiske i juni 25 år tilbake. Dette var før dereguleringen av kraftmarkedet. Da kunne en oppleve å måle krefter med noen større individer av Bandaks ørreter. Var du så heldig å få på land en av de litt større ørretene så var ofte mage og svelg fylt med en annen av Bandaks beboere. En liten ålelignende skapning vi kaller Niøye.

De siste årene har tvekampene med de tyngre fiskene uteblitt. Kilos-ørreten med mage og svelg fylt av niøye har rett og slett blitt borte. Den gnagende følelsen av at noe er alvorlig galt har skjedd, har blitt sterkere og sterkere.

Jeg har aldri opplevd store innsektklekkinger i Tokkeåi. Men, jeg husker tidlige sommerdager, gjerne med litt regn, hvor jeg observerte små «seilbåter» på vannet, som enten ble borte i et vak, eller som dirrende lettet fra vannet. De var ikke mange, men det var ikke noe uvanlig syn å se dansende døgnfluer over tretoppene langsmed elva. Andre plasser jeg har fisket har døgnflueklekkingene vært tydelige, og det er fascinerende å se millioner av disse insektene komme opp av vannet. Stående og se utover vannet i Tokkeåi slår tanken meg: Hvorfor opplever jeg det ikke her?  Og hvorfor har den lille aktiviteten jeg vitterlig så tidligere blitt borte?

Rundt Sanktans dukker vårfluene opp. Står du utvadet i Bøelva, kan du oppleve at hele kroppen nærmest blir dekket av disse. De kravler inn under brillene dine, opp i håret og overalt. Som døgnfluene så er heller ikke disse giftige, eller biter. Det er fiskemat og ørreten elsker dem. Før opplevde jeg sporadiske vårflueklekkinger i Tokkeåi, gjerne nede ved beverhytta. Hvor har de blitt av?

Jeg forstod etterkvart at noe var alvorlig galt i min barndoms elv. Hvor du før kunne telle ti, tolv vak samtidig, kunne en i høyden nå oppleve to, tre. De sparsommelige innsektklekkingene var nærmest borte. Svalene, som snitter vannflata etter samme mat som ørreten, var også færre. Og så var det vannstanden da. Det er utrolig skuffende å komme ned til en elv og oppdage at det ikke er vann der. Vannet er slått av.

Skuffelsen over denne utviklingen gikk gradvis over i fortvilelse og sinne. Hvordan kan vi, som ser på oss selv som ett av verdens mest opplyste samfunn, behandle uerstattelige verdier på denne måten? Det er helt utrolig.

Gleden var derfor stor når jeg hørte at regulanten hadde planer om å gjøre noe med de gjeldende forholdene i forbindelse med vilkårsrevisjonen for Tokke og Vinje. Jeg fikk tak i dokumentet og startet å lese. Jo, det var mye fint å lese her, men da jeg la fra meg dokumentet var jeg alvorlig provosert og enda sintere enn før.

Tore Klas Tveiten, en god fiske kamerat, følte det samme som meg. Tore kjente Kai Joachim Brattestå, som han visste delte vår oppfatning om hva som var riktig medisin for Tokkeåi, Bandak og storørretstammen. Lørdag formiddag 15. august 2009, møttes vi utenfor den lille fiskebutikken til Kai. Tre alvorlige og sinte fiskere. Det ble ikke mye diskusjon, vi var veldig enige. Nok er nok, den negative utviklingen må snus. Hvis ikke kan vi risikere å oppleve at storørreten i Bandak snart er historie. Vi er enige om at potensialet i området er enormt. Vi tror vi har en ørretstamme i verdensklasse og ser muligheten for å gjenskape et ørretfiske i verdensklasse. Der og da ble vi enige om å starte arbeidet med å gjenskape verdiene.