I 2010 tok jeg initiativ til etablering av nettstedet Bandakkanalen.no. Som redaktør siden oppstarten i 2011 har jeg fulgt undersøkelsene, innspillene, uenighetene og motsetningene. Tiden er inne for å si min mening om saken, nå som skjebnetimen for storørretstammen i Bandak nærmer seg.

Hvilke nye konsesjonsvilkår miljørevisjonen av Tokke-Vinjereguleringen vil ende opp med, avgjøres i stor grad av spørsmålet om den kritisk truete storørretstammen i Bandak brukte Tokkeåi ovenfor utløpet fra Lio kraftverk som gyte og oppvekstområder før utbyggingen på 1960-tallet. Er sannsynligheten for dette stor, kan Statkraft bli pålagt nye vilkår innebærer:

– Minstevannføring i hele Tokkeåi, fra Vinjevatn og ned det gamle elveløpet.

– Stenging av inntakene fra bekker som tidligere rant ned i elva og som de siste tiårene er blitt drenert inn i kraftverket.

– Bygging av fiskepassasje for at ørretene skal få tilgang til gyte og oppvekstområder oppstrøms Helveteshylen.

– Slippe vann til lokkeflommer i deler av gytetiden.

Tiltakene vil føre til mindre vann gjennom turbinene og redusere dagens kraftproduksjonen mellom 2 og 4 %. I et dokument levert NVE 2. juli d.å. har Statkraft tallfestet de aktuelle vilkårene til et omsetningstap på mellom 92 GWh og 185 GWh årlig (33 og 64 millioner kroner), avhengig av størrelsen på minstevannføringskrav og antallet bekkeinntak som må stenges.

Det er med dette som bakteppe en må vurdere tidligere og nye argumenter og ”bevis” på at storørretene i Bandak heller ikke før utbyggingen brukte elvestrekningen oppstrøms Helvetsfossen som gyte og oppvekstområde.

 

De ferskvannsbiologiske undersøkelsene

Høsten 2010 engasjerte Statkraft Norsk institutt for naturforskning (NINA) for å gjennomføre ferskvannsbiologiske undersøkelser.

”Hensikten er å kartlegge forholdene for storørret i Tokkeåi og elvedelta i Bandak, samt vurdere mulige tiltak. Dette inkluderer å vurdere minstevannføring og avbøtende tiltak i Tokkeåi for å bidra til en levedyktig bestand av storørret.” Dette skriver Statkraft på Bandakkanalen.no i 2011.

Videre heter det: ”Storørreten i Bandak og Tokkeåi er en av Telemarks viktigste storørretstammer. Storørreten gyter på strekningen fra tunnelutløpet ved Lio kraftverk og ned til utløpet i Bandak… Bevaring av storørretstammen forventes å bli gitt høy prioritet i forbindelse med vilkårsrevisjonen for Tokke-Vinjereguleringen.”(red uth)

Vinteren 2013 foreslo prosjektleder og seniorforsker Morten Kraabøl, Tokke JFF og Bandak Fiskelag at prosjektet burde utvides til også å utrede Tokkeåi oppstrøms tunnelutløpet. Statkraft responderte med at dette lå utenfor prosjektets mandat og ikke var aktuelt å gå videre med. De påsto at det ikke fantes gunstig gytesubstrat i elva ovenfor Helveteshylen og at fossen før utbyggingen var for stri og høy for oppvandring av ørret.

Gamle postkort og fotografisk dokumentasjon som viste Helvetesfossen langt lavere enn i dag, ble omtalt som uvitenskapelig materiale, fotografert ved unormalt høy vannføring og bevisst eller ubevisst manipulert ved bruk av spesielle kameravinkler.

Under NVE sin sluttbefaring 28. juni 2017 la ordføreren i Tokke fram bilder av sprengningsarbeid i Helveteshylen organisert av Statkraft på slutten av 1960-tallet. Dette medførte en innrømmelse av at det var gjort senkinger av vannspeilet i Hylen både ved masseuttak av grus og endringer i utløpet.

 

Gamle dokumenter dukker opp

Avsløringene og innrømmelsene førte imidlertid ikke til at Statkraft endret syn på storørretens vandringsmønster: Hylen var gytefiskens siste stoppested også før utbygging, selv med høyere vannstanden og lavere fossefall!

Det ble tydeligvis satt inn ressurser på å finne materiale som kunne bevise påstanden, for i februar d.å. dukket det opp en rapport, som inneholdt akkurat det Statkraft lette etter.

I dokumentet til NVE 2. juli i år skriver daglig leder i Statkraft Energi A/S Hilde Bakken:

”Funn av gamle dokumenter har gitt økt kunnskap om førsituasjonen, og det er sannsynlig at Helvetesfossen også var et vandringshinder for storørret før etableringen av Tokke-Vinjereguleringen. Nye fiskeundersøkelser og ekspertvurderinger viser at forholdene på den nedre strekningen av Tokkeåi også i fremtiden vil ha en sentral betydning for storørreten i systemet.”

De gamle dokumentene det siktes til er hovedsakelig en rapport som ble funnet i Riksarkivet. Den er skrevet av fiskeribiolog Sven Sømme i 1959 og stilet til ekspropriasjonskjønnet for Tokke-reguleringen. Den 12 sider lange stensilen er basert på intervjuer med folk som bodde og fisket langs elva og beskriver fiskesamfunnet i Tokkeåi.

Ekspertvurderingene Statkraft henviser til er bl.a. et skriv som framstår som en personlig ytring, fra forskningsleder Jon Museth / NINA, sendt Statkraft 12. april d. å. hvor han bl.a. skriver:

”… Beskrivelse av fiske og fiskesamfunnet i Tokkeåi opptrøms Helveteshylen basert på lokalkunnskap før inngrepene tyder på at det ikke var regulære vandringer av storørret på denne strekningen (red.uthev) (Sømme 1959), men det er grunn til å anta at området nedstrøms utløpet av Lio kraftverk og Helveteshylen var et svært viktig gyteområde som har blitt negativt påvirket … Jeg deltok på sluttbefaringen i regi av NVE den 28. juni 2017. Jeg ble da for første gang forelagt foto fra Helveteshylen før etableringen av Lio kraftverk, og jeg fikk også sett fossen selv. Min vurdering der og da var (sitat): «at denne fossen høyst sannsynligvis tidligere kunne passeres av storørret, i alle fall ved visse vannføringer» Opplysningene fra Sømme (1959) beskriver imidlertid et regulært fiske oppstrøms Helveteshylen uten fangst av storørret, og det er grunn til å tro at hvis det hadde vært regulære vandringer av storørret på denne strekningen hadde det vært et fiske etter disse”  (red uthev)

Hva står det så om dette revisjonens kjernespørsmål i Sømme sin rapport fra 1959?

Jo, det refereres til fortellinger om tidvis store fangster av ørreter som var på vei opp i elva for å gyte. Alle de prangende beretningene om storfisk er fra strekningen nedstrøms Helvetesfossen og uløpet av dagens kraftverkstunnel. Sømme nevner at det ble tatt en og annen stor ørret på stang av unggutter i skoleferien ovenfor Ravnejuv, men noe regulært fiske etter storørret oppstrøms Helveteshylen skriver han ingen ting om.

Og det sier seg selv. Det var nærmest umulig å ta seg fram i juvet oppstrøms Helveteshylen i gytevandringsperioden på høsten. Å stangfiske her i dette tidsrommet var rett og slett livsfarlig og faste redskaper ville blitt tatt av strømmen. Derfor finnes det ikke fortellinger om storørreter herfra; fordi ingen fisket der!

Manglende fangsthistorikk er ikke noe bevis på at den mange kilometer lange dramatiske elvestrekningen oppstrøms Helvetesfossen ikke var en tidligere arena for reproduksjonen til storørreten i Bandak.

At Statkraft klamrer seg til det de kan av argumenter for å slippe å bli påført årlige produksjonstap på mange millioner, er forståelig. Langt verre er det at Jon Museth, som forskningsleder i NINA, går god for en logikk som ikke holder og at han blir brukt for det tittelen hans er verdt i Statkraft sitt forsøk på å slippe ubehagelig tiltak.

 

Eksempelet Hunderfossen

Det er legitimt å sammenlikne argumentasjonen om manglende fangster med den som ble brukt i forbindelse med utbyggingen av Hunderfossen i Gudbrandsdalslågen. Her ble det også stilt spørsmål om storørreten fra Mjøsa klarte å passere forbi Hunderfossen før reguleringen på begynnelsen av 1960-tallet. Det fantes verken faste fangstinnretninger i elva ovenfor fossen, eller det foregikk stangfiske som var målrettet på storørret. Det var derfor sparsomt med fangstopplysninger. Dette ledet til påstandene om at Hunderfossen var et vandringshinder og at fisken ikke vandret oppover forbi det tiltenkte kraftverket. I dag vet vi at både storørret, harr og andre fiskeartrer kunne passere Hunderfossen før reguleringen. Tilsvarende problemstilling gjelder for Tokkeåi ovenfor Helvetesfossen. Opplysninger om utøvelsen av fiske kan ikke tillegges avgjørende vekt i revisjonsprosessen.

 

Bandakørretenes særegne storhet

Første gang jeg så bilder av storørreter fra Bandak, slo det meg hvor feite, grove og vanvittig store de var sammenliknet med andre storørretindivider jeg hadde sett.

”Forklaringen på stammens unike vekst ligger trolig i det særegne deltaområdet i nordenden av Bandak. Dets store næringsressurser i form av bunndyr, insektlarver, niøye og stingsild fungerer som et ”springbrett” for ørreten. Her kan den spise seg stor nok til senere i livet å ta for seg av Bandak sine enorme mengder sik.” Sitatet er mitt eget og hentet fra bakgrunnen til etableringen av Bandakkanalen.no for sju år siden.

Men er det bare dette som forklarer hvorfor enkeltindividene i Bandaks storørretstamme er grovere og større enn i andre storørretvassdrag? Enorme mengder forfisk finnes i mange storørretinnsjøer. Det samme med ”springbrett” inn i forfiskmatfatet.

Hva om det nettopp er de voldsomme juvene, det grove gytesubstratet og de strie forholdene oppstrøms Helveteshylen, som i stor grad har bidratt til å skape den særegne storørretstammen? Omgivelsene på gyteplassen er en vesentlig faktor for gytefiskenes størrelse. Har en på nært hold sett juvet der Tokkeåi rant før utbyggingen, er det lett å tenke seg at nettopp dette var det historiske arnestedet for Bandaks grovvokste storørretstamme? Å forfølge denne tanken bør være interessant for alle som vil redde det siste som er igjen av de unike og kritisk truete storørretene. Men det vil koste Statkraft så mye at de finner det mer behagelig å klamre seg til gamle utsagn fra fiskere, som heller fanget ørreten på trygg grunn før den bokstavelig talt passerte helvete.

 

Lars Nilssen