Ny rapport hevder dette er det mest effektive tiltaket for styrking av storørretstammen
Tokke og Vinje Vannområde engasjert i sommer Multiconsult v/ Morten Kraabøl til å gjennomføre fiskebiologiske undersøkelser i Tokkeåi og Dalaåi ovenfor antatt vandringshinder for storørret. Her er de viktigste delene av rapporten som ble levert 18. november.

Bakgrunn og hensikt I sluttrapporten fra prosjektet Ferskvannsbiologiske undersøkelser i Tokkeåi og Bandakdeltaet (Kraabøl et al. 2015) står det følgende i kapittel 7.2:  «Et tiltak til dels uavhengig av de ovenfor beskrevne tiltak, er å øke tilgjengelig strekning for oppvandrende storørret til Tokkeåi ovenfor Helvetesfossen og i Dalaåi ovenfor de vandringshindrende fossene. Forutsetningen for tiltaket er at det på disse strekningene er potensielle gyte- og oppvekstområder, og det vil derfor her være nødvendig med en faglig utredning i form av habitatkartlegging og minstevannføringsbehov. Ved å gi oppvandrende storørret frie vandringsveier forbi disse hindringene kan det oppnås en økning av gyte- og rekrutteringsarealene hos storørret. For Tokkeåi vil dette innebære behov for å utforme forslag til miljøbasert minstevannføring som slippes fra Vinjevatn». Som en oppfølging av denne anbefalingen ble det i juni 2016 inngått kontrakt mellom Tokke-Vinje Vannområde og Multiconsult angående fiskebiologiske vurderinger av Tokkeåi og Dalaåi ovenfor dagens vandringshindre for storørret fra Bandak. Hensikten med prosjektet er å gi fiskebiologiske vurderinger av tilgjengelighet og kvalitet til habitater for storørret ovenfor antatte vandringshindringer i Tokkeåi og Dalaåi.  

Gjennomføring, materiale og metode Feltansvarlig for befaringene, el-fisket og snorkling har vært Finn Gregersen fra Multiconsult ASA. Odin Kirkemoen fra Naturrestaurering har også deltatt som fagperson. Øvrig støttepersonell har vært Kai J. Brattestå, Bjørn O. Haukelidseter og Birger Gauslå. Av sikkerhetsmessige hensyn har det til enhver tid vært flere enn to personer til stede under feltarbeidet. Det er også utført SJA-vurdering og tilbakemeldingsrutiner i forkant av feltarbeidet. Det forekom ingen avvikende hendelser under feltarbeidet. Vurderingene er basert på historiske opplysninger i form av bildemateriale, befaringer av de antatte vandringshindringene og oppstrøms beliggende elvestrekninger, el-fiske på varierte stasjoner, snorkling i større kulper og dype strykstrekninger, samt fotografier fra befaringsdagene og viltkameraer med «time-lapse» funksjon på utvalgte strekninger. Det ble gjennomført befaringer fra og med Helvetesfossen og et par hundre meter oppstrøms forbi Berdøla. Befaringene hadde som hovedformål å gjøre egnethetsvurderinger av gyte- og oppvekstforhold for ung storørret opp til antatt utvandringsklar størrelse på 20-25 cm. Skjulmuligheter i substratet for ungfisk, samt større kulper for storfisk/overvintring for ungfisk ble også vurdert. Eventuelle vandringshindringer ble også vurdert for strekningen.

Det ble gjennomført befaringer fra samløpet og ca 13 km oppstrøms i elva. Befaringene hadde som hovedformål å gjøre egnethetsvurderinger av gyte- og oppvekstforhold for ung storørret opp til antatt utvandringsklar størrelse på 20-25 cm. Skjulmuligheter i substratet for ungfisk, samt større kulper for storfisk/overvintring for ungfisk ble også vurdert. Eventuelle vandringshindringer ble også vurdert for strekningen.

Snorkling i Dalaåi Utvalgte deler av Dalaåi ble snorklet for å se etter voksen storørret (snorkling ble ikke gjennomført i Tokkeåi). I hølen like nedstrøms Setafossen ble det observert to storørreter på anslagsvis 8 kg (hannfisk) og 5 kg (hunnfisk). Enkelte andre ørreter på 0,5 – 1,5 kg ble også observert både nedstrøms og oppstrøms Setafossen. Denne observasjonen er en sterk indikasjon på at storørret bruker Dalaåi som gyteelv. Tidligere års observasjoner i samme høl (fra land) har ikke avdekket større gytefisk enn ca 1,5 kg. Hvorvidt Dalaåi brukes årlig eller sporadisk som gyteelv for storørret er derfor vanskelig å si med sikkerhet.

Elfiske i Tokkeåi. Det ble gjennomført elfiske med en gangs overfiske på 7 stasjoner (avfisket areal mellom 60 og 120 m2 pr stasjon) fordelt på den befarte strekningen i Tokkeåi. Det ble til sammen fanget 193 ørreter fordelt på årsyngel, ettåringer og noe større kjønnsmoden fisk (størrelsesintervall for hele materialet var fra 4,0 til 19,5 cm). Antall fanget ørret pr stasjon varierte mellom 10 og 44 stk.

Elfiske i Dalaåi. Det ble gjennomført elfiske med engangs overfiske på 8 stasjoner (avfisket areal mellom 67 og 120 m2) fordelt på den befarte strekningen. Det ble til sammen fanget 147 ørreter fordelt på årsyngel, ettåringer og noe eldre fisk med innslag av kjønnsmodne individer (størrelsesintervall på hele materialet var fra 3,5 til 17 cm). Antall fanget ørret pr stasjon varierte mellom 14 og 34 stk.

Oppmålinger i Helvetesfossen I dette prosjektet er endringene i Helveteshylen undersøkt nærmere med studier av eldre og nyere billedmateriale, samt oppmåling av høyder med referanse til gamle fastmerker. Oppmåling ble foretatt med en Nedo F28 nivellier kikkert av personell fra Bandak fiskarlag i november 2016, og tilhørende figurfremstillinger ble gjort tilgjengelige i denne rapporten på forespørsel. Begrunnelsen for dette er å fremskaffe første tilnærming til å dokumentere endringene i Helvetesfossens karakter for deretter å vurdere om den var et vandringshinder for storørret før utbyggingen av Lio kraftstasjon. Dette spørsmålet er relevant for å gi et best mulig kunnskapsgrunnlag for å vurdere fiskepassasjeløsninger i fossen.

4 Resultater og kommentarer 

4.1.1 Helvetesfossen som vandringshinder Følgende omtale av Helvetesfossen er hentet fra Kraabøl et al. 2015: «Helvetesfossen (også kalt Nedrebøfossen) er antatt å være det øverste vandringshinderet for storørret fra Bandak under dagens situasjon. Det er med dagens kunnskap ikke mulig å avgjøre om oppstrøms passasje av fossen var mulig for oppvandrende storørret fra Bandak i tidligere tider. Ørretfisket på denne elvestrekningen var også svært begrenset som følge av dårlig tilgjengelighet. Det er imidlertid slik at Helvetesfossen/Nedrebøfossen har forandret karakter ved flere anledninger opp gjennom årene, og det er gjennomført et stort antall utbedringer og tiltak knyttet til tømmerfløting og kraftproduksjon både i selve fossen, i hølen nedenfor og i Tokkeåi forøvrig. I «Beskrivelse af Skiens vasdrag»- Nasjonalbiblioteket, side 94 og 95 står følgende: «Nedrebøfossen var for temmelig generende under fløtningen, idet der midt i fossen var et skjær og paa venstre bred en odde, som tvang vandet over mod høire bred, saa der her dannedes to dybe og sterke bagevjer, som almindelig kaldets «Helvede». Før disse bagevjer var fulde kom intet tømmer forbi, og det tømmer, som var kommet ind i evjerne, beskadiges meget. Til forbedring av flødningsforholdene blev der av Kanalvesnet i 1875 udarbeidet forslag. Senere har flødningsbesyrelsen foretaget en del sprengningsarbeider i fossen og paa vest siden nedenfor samme. Disse arbeider har vist sig meget henssigtsvarende, saa der her nu kun lægger sig smaa tømmervaser, der lett kan stikkes ud, naar vand begynder at falde. I alt er der anvendt ca. 25000 udbedringer af fløtningsforholdene i Tokke (Tokkeåi), væsentlig sprægningsarbeider og opførelse av stenskjærme.» Denne beskrivelsen tyder på at det naturlige fossefallet var mer komplekst og fordelt på flere og lengre vannløp før de første tiltakene ble gjennomført. Særlig var dette gjeldende ved lave vannføringer. Videre ble det i 1985 tatt ut masse fra Helveteshyl og ned til Gjesshyl. Samtidig ble også elveløpet mellom disse hølene utvidet for å få inn nødvendig maskinstørrelser og for å redusere oppstuvinga i selve Helveteshyl. Det er derfor sannsynlig at vannstanden i Helveteshylen og nedstrøms kanal mot Gjesshylen ble senket litt. Det kan være aktuelt med uttak av masse fra Helveteshylen i årene fremover for å hindre oppstuving foran tunellutløpet».

Beskrivelse av Helvetesfossen før og etter utbyggingen av Lio kraftverk Helvetesfossen vurderes i dag som et betydelig vandringshinder for oppvandrende storørret. Det kan ikke utelukkes at enkelte individer kan passere ved store vannføringer, men det er vurdert som lite sannsynlig. Før utbyggingen var det et fossefall nedstrøms Helveteshylen (under dagens hengebro like oppstrøms Åmøtehylen). Denne fossen ble muligens kalt Nedrebøfossen (figur 3), men dette er noe usikkert. Denne nedre fossen er tatt ned i forbindelse med byggingen av Lio kraftverk, og har bidratt til en senkning av elvebunnen og høyere fallhøyde i Helvetesfossen. De nye oppmålingene viser at elvebunnen i Helveteshylen er senket med om lag 4 meter, og at fallhøyden i Helvetesfossen har økt tilsvarende (figur x gir en oppsummering av grunnleggende oppmålinger som ble foretatt av Bandak fiskarlag). Dette betyr at spranghøyden ved lave vannføringer var 1,74 meter i den innerste fossen som vises i figur 4. Forutsatt at ørretene kunne posisjonere seg gunstig i forhold til dette spranget ville de normalt ikke ha problemer med å komme seg opp gjennom denne vannveien under lave vannføringer. Ved høyere vannføringer endres de hydrauliske forholdende betraktelig, og det er vanskelig å beskrive disse endringene med foreliggende datagrunnlag. Men det er viktig å ta med i betraktningen av undervannsnivået løftet seg opp med økende vannføring, og spranghøyden ble tilsvarende redusert. I tillegg har fossen et relativt komplisert løp med flere vannveier ved økende vannføringer. Det er også en stor jettegryte på motsatt side av det laveste fossefallet ved lav vannføring, og denne avsatsen kunne også fungere som en mulig oppvandringsvei selv om fossenakken på dette stedet var vesentlig høyere. Denne jettegryta ligger på en avsats som er vesentlig høyere (2,76 m) enn undervannsnivået, og den kan derfor være et godt utgangspunkt for å etablere en fiskepassasjeløsning som tar utgangspunkt i de naturgitte forholdene. En delvis nedsprengning av bergformasjonene på denne siden av fossen vurderes som en mulighet til å etablere en trinnvis fiskepassasje med kulper utsprengt i fjell. Oppmålingene har avdekket at undervannsnivået er senket med anslagsvis 4 meter, og at dette har medført at Helvetesfossen ble et tilnærmet permanent oppvandringshinder for storørret da Lio kraftstasjon ble bygget.

Habitatkvalitet og –tilgjengelighet ovenfor Helvetesfossen Kort beskrivelse fra befaringen av angitte strekninger den 12. juli 2016: Strekningen Helvetesfossen-Rukkeåi: Stor stein og blokk stabiliserer mye gytesubstrat i størrelsen grus til stein på handballstørrelse. Større gytehøler innimellom. Strekningen Rukkeåi-rasvifta: Tydelig helt annen vannkvalitet eller vannføringregime. Rukkeåi bidrar med store mendger gytegrus av annen type nedstrøms samløp. Mindre begroing og organisk materiale nedstrøms samløp enn oppstrøms. Fortsatt en del gytesubstrat oppstrøms innimellom storstein/blokk som virker stabiliserende, med gytehøler også her innimellom. Spesielt vil det være gunstig for gytende storørret med et grovere gytesubstrat. Strekningen rasvifta-Ravnejuv. Grovere substrat men fortsatt gytemuligheter. Svært store oppvekstområder og lange strekninger. Ingen opplagte vandringshindringer. Rasvifta er bare vandringshindrende på lavere vannføring. På høyere vannføring går det over denne ura, som for øvrig utgjøres av sprengstein som har rast ned fra veien. Opp mot Ravnejuv er det en tilsvarende, men grovere rasvifta som består av naturlig rasmateriale. Denne virker ved første øyekast ugjennomtrengelig, men også her kan fiske passere gjennom korridorer inne i røysa. Strekningen Ravnejuv – oppstrøms samløp Berdøla: Masse gytegrus/gyteområder i den første kilometeren og mange egnede gytehøler. Funn av store mengder med gytegrusrygger rett ovenfor rasvifta på Ravnejuv. Substratteksturen ble grovere videre oppover, og det er mange fall og høler. Disse vurderes som passerbare ved tilstrekkelig vannføringer. Videre oppstrøms ble det ikke registrert opplagte vandringsproblemer, og det er derfor mulig at storørret kan vandre helt opp til Åmot sentrum dersom det er varierende vannføringer i oppvandringsperioden. Returvandring hos utgytt storørret vanskeliggjøres av de vannføringsavhengige hindringene, og det vurderes som nødvendig at vannføringen varierer under returvandringen. Nedstrøms vandringer av ørretsmolt vil i mindre grad være avhengig av økt vannføring, og det vurderes som sannsynlig at dette vil gå greit ettersom denne vandringen foregår under regnværsflommer om våren og sommeren. Felles for alle stasjonene, og strekningen i sin helhet, er at egnetheten for gyting og oppvekst hos ørret er meget god.

Forekomst av ørret Det ble funnet gode tettheter av ørret tilhørende flere årsklasser på alle el-fiskestasjonene (tabell 1 og figur 12). Dette viser at elvestrekningen har et betydelig potensiale for både rekruttering og flerårig overlevelse av ørretunger med nåværende vannføringssituasjon. Det vurderes slik at det er restfeltets tilsig kombinert med en jevn fordeling av dype kulper og høler som sikrer denne produksjonen av ørret. Kulper på opptil flere meters dybde antas å redusere ising og frostrelaterte problemer til tross for lav vintervannføring. Det er grunn til å anta at dette i overveiende grad er stedegen ørret som lever sine liv ovenfor Helvetesfossen. Forekomsten av kjønnsmodne individer understøtter at dette er en lokal bestand som gjennomfører sine livssykluser uten at de har kontakt med Bandak. Det kan imidlertid ikke utelukkes at individer fra denne elvestrekningen tilføres nedre Tokkeåi og Bandak, men det vurderes som lite sannsynlig at de kommer seg opp igjen forbi Helvetesfossen.

Fossen ved Setahylen i Dalaåi (figur 14) vurderes som vandringsbegrensende både ved lave og høye vannføringer. Den er med stor sikkerhet ikke et permanent vandringshinder, men utbedrende tiltak i form av nedsprengning av fossefallene vurderes som nødvendig for å utnytte produksjonspotensialet oppstrøms denne fossen. Fra samløpet med Tokkeåi og opp til noen hundre meter ovenfor søppelplassen er elva canyonpreget med fin veksling mellom passerbare stryk og egnede gytehøler. Det er en to-trinns foss her som på lav vannføring vurderes å virke begrensende på oppvandrende storørret. Oppvandringen antas å bli begrenset ved lave vannføringer. Fossen er over 3-4 meter på lav vannføring med en komplisert bergnakke øverst. Oppstrøms fossen er elva bred og grunn over en strekning på over 5 km. Substratet består av relativt grov rullestein. Moderat til lite gytegrus mellom større stein, men likevel nok gode gyteforhold på flere steder. Oppvekstforholdene for ungfisk vurderes som gode. På lav vannføring er det ved flere steder vanskelig å passere for storørret på gytevandring, og det er få gode høler/kulper som fungerer som hvilesteder under oppvandring til gyteplassene. Videre oppstrøms snevrer elva seg inn, fallgradienten øker og substratet blir grovere. Ingen vandringshinder ble funnet før over 1 mil inni dalen. Meget gode oppvekstforhold dersom vannføringen hadde vært optimal. Det kan med fordel gjøres tilpasninger av elveleiet i form av utbedringer av grunne områder og etablering av storstein og kulper.  Felles for alle stasjonene er at egnetheten for gyting og oppvekst er meget god. Det ble funnet gode tettheter av ørret tilhørende flere årsklasser på alle el-fiskestasjonene (tabell 2, figur 22). Dette viser at elvestrekningen har et betydelig potensiale for både rekruttering og flerårig overlevelse av ørretunger med nåværende vannføringssituasjon. Det vurderes slik at det er restfeltets tilsig og vannslipp fra Botnedalsvatnsom sikrer denne produksjonen av ørret. Det er imidlertid en generell mangel på store og dype kulper i Dalaåi. Forekomsten av kjønnsmodne individer var betydelig lavere enn i Tokkeåi ovenfor Helvetesfossen. Dette indikerer at det kan være et betydelig innslag av storørret blant disse ørretungene. Det er grunn til å tro at de vandrer ut fra elva og ned til Bandak ved 2-4 års alder, og at de kommer tilbake som kjønnsmoden storørret eller middels stor elveørret.

Overordnet konklusjon Kvaliteten til habitatene (for gyting,ernæring og skjul/overvintring) ovenfor antatte vandringshindringer i Tokkeåi og Dalaåi karakteriseres som meget gode med grunnlag i befaringer og el-fiske på et representativt nettverk av stasjoner. Gjenopprettelse av vandringsforbindelsen forbi Helvetesfossen i Tokkeåi, og utbedringer i Dalaåi, vil i stor grad bidra til å sikre den langsiktige overlevelsesevnen for storørret i dette elvesystemet. I tillegg vil det utgjøre det avgjørende bidraget som kan åpne for høsting av storørret i elvesystemet og i Bandak.

5.2 Delkonklusjoner 

5.2.1 Tokkeåi 

 I forbindelse med byggingen av Lio kraftverk med tilhørende avløpstunell ble undervannsnivået i Helveteshylen senket med om lag 4 meter. Dette medførte tilsvarende økning av fallhøyden i Helvetesfossen, noe som medførte at oppstrøms beliggende elvestrekning ble utilgjengelig for storørret.  Til tross for en betydelig reduksjon av vannføringen i Tokkeåi ovenfor Helvetesfossen er det pr. i dag gode forekomster av ørret i flere årsklasser, og rekrutteringen er god på alle de undersøkte el-fiskestasjonene. Dette antas å være stasjonær ørret som overlever som følge av restvannføring og dype kulper/høler som reduserer negative virkninger fra frost og ising.  Ørretungene i Tokkeåi er gjennomgående større sammenlignet med Dalaåi. Dette tilsier at habitatkvaliteten er gjennomgående bedre i Tokkeåi. En delvis nedsprengning av Helvetesfossen vil kunne reetablere storørretens tilgang til tidligere gyte- og oppvekstområder. Dette vurderes å være det mest effektive og utslagsgivende tiltaket som kan gjennomføres i Tokkeåi ettersom det vil et betydelig økning i storørretens leveområde. Denne elvestrekningen er heller ikke utsatt for raske vannføringsendringer som følge av driften av Lio kraftverk. Etablering av en velfungerende fiskepassasjeløsning forbi Helvetesfossen vil i seg selv gi et betydelig bidrag til storørretbestanden ettersom det er gode forekomster av ørret pr. i dag. Økt vannslipp er ikke avgjørende for ørretproduksjon på denne levestrekningen, men det betinger at storørreten kan passere Helvetesfossen og fordele seg på gyteområdene. En betydelig ekstra gevinst vil kunne bli utløst dersom det ble etablert bestemmelser om vannslipp som stimulerer oppvandring og fordeling av gytefisk forbi de beskrevne vannføringsavhengige rasområdene. Slike lokkeflommer bør fortrinnsvis slippes i perioden 1. august til 1. desember. En betydelig ekstra gevinst vil også kunne oppnås dersom det etableres bestemmelser om vannslipp i perioder hvor resttilsiget er særlig lavt om våren, sommeren eller høsten. Det vurderes som mindre viktig med vannslipp om vinteren ettersom det forekommer egnede overvintringskulper på hele strekningen.

.2.2 Dalaåi  Vannføringen i Dalaåi er redusert som følge av overføringer av vann fra Botnedalsvatn til Byrtevatn og videre til Lio kraftstasjon. Det er imidlertid et betydelig resttilsig som sikrer vannføring for ungfiskproduksjon. Det er vandringsproblemer for storørret ved fossen ved Sætahylen og oppstrøms elvestrekning. Økt tilgang kan oppnås ved en delvis nedsprengning