Her er  Jon Endre Gjærums beretning om sin kjempefangst 8. august – en underlig sådanJeg var i Tokkeåi lørdag 8 august med relativt lave forventninger. Det var en strålende sommer dag med lav vannføring i elva. Ruslet rundt formiddag og tidlig ettermiddag med håp om å finne brukbar fisk. Endte etter hvert opp ut mot der hovedløpet på elva går ut i Bandak. Etter å ha vadet ut et stykke og fisket en liten halvtime, så ville jeg på land på den søndre øya for en kaffe. Da jeg vadet innover ble jeg oppmerksom på kraftig plasking, og at noe stort veltet seg på min side av strømmen mellom øyene.  Mistenkte først en beverunge, men så snart at det var en stor ørret. Ørreten var oppe kanskje 10-15 ganger i løpet av en 5 minutters periode.

Kom etter hundre meters rolig vading inn på øya, og ble stående å kikke litt. Ørreten viste seg ikke lenger, men snart oppdaget jeg at fisken hadde forflyttet seg 25 meter lenger ned og stod rolig på bunnen i strømkanten bare 15 meter fra der jeg sto. Jeg forsøkte noen kast med vårflua som hang i enden av fortommen på 4´er stanga mi, men innså egentlig med en gang at for å få kontakt måtte jeg godt ned under vann. Satte raskt på en liten streamer, og forsøkte noen kast. Ørreten reagerte lite på kastene og på flua, men ble ikke skremt. Ble da oppmerksom på at den oppførte seg litt rart. Den tippet litt over på siden innimellom, som om den var veldig sliten.

Jeg rakk egentlig ikke å reflektere så mye over dette, kastet noen ganger til hvorpå ørreten rolig tok streameren. Oppfattet hugget som ren irritasjon over dette fremmedobjektet, som nå hadde forstyrrende passert under nesa på den flere ganger.

Tilslaget satt som det skulle og pulsen min var meget høy, da jeg så for meg en voldsom kamp med lett utstyr og en 0,20 fortom.  På dette tidspunktet endret det som hadde vært en meget spennende og god fiskeopplevelse seg til noe som i større grad frembragte en tristhetsfølelse hos meg. Ørreten lot seg nærmest uten motstand trekke inn mot bredden. Den gjorde noen litt store S – svinger, svingte litt med halen noen ganger, og var i hoven min før det hadde gått ett minutt! Jeg hadde da forstått at dette var en meget sliten ørret, veide den raskt til ca 6,2 og lot deretter ørreten være i sitt rette element. Den var helt rolig i hendene mine, og jeg var forberedt på å gi den all den tid den måtte trenge før jeg lot den gå ut i elva igjen. Men dessverre opplevde jeg at den døde i hendene mine i løpet av de nærmeste 30 – 40 minuttene. Hvorfor dette skjedde er jeg usikker på? Har diskutert litt med Kai, og har vel noen tanker om at den har møtt terskeler, strevde i en elv med lav vannføring og ga opp for å trekke seg ned mot Bandak igjen. Videre så kan det nevnes at jeg så mink i elva på samme stedet som jeg fikk ørreten bare en time tidligere. Er usikker på om kanskje all plaskingen jeg så var at minken var etter den og plaget den?

Så det som er min uten sammeligning største ørret på flue ga meg egentlig en meget blandet følelsesmessig opplevelse. Kjempegøy å få stor fisk, veldig trist å se et slikt prakt eksemplar dø foran øynene mine..