Er storørreten i Bandak en egen stamme? Dette vil vise seg gjennom de genetiske prøvene som snart er klare. Hvordan gjøres disse og hva kan en finne ut?

Vi spurte Jan Heggenes som jobber med genetikk ved Universitetet i Oslo (UiO), som er underleverandør av forskningstjenester til prosjektet; ”Ferskvannsøkologiske undersøkelser i Tokkeåi og deltaområdet”.

Denne våren analyserer han Bandakørretens DNA. Deoksyribonukleinsyre (DNA) er den viktigste kjemiske bestanddelen i arvematerialet til levende organismer. DNA ligger som en lang streng inne i kjernen i hver enkelt celle. Foreldre kopierer og overfører sitt DNA til avkommet under reproduksjonen, og viderefører dermed sine genetiske egenskaper. Hvis spesifikke ørretbestander i en innsjø som Bandak har noen særegne DNA-varianter, som de andre ikke har, kan en snakke om ulike stammer.Nesten 250 individer fra alle deler av sjøen danner grunnlaget for undersøkelsen. Av disse er omlag 30 storørreter fra eller i området rundt Tokkeåi.

På laboratoriet ekstraheres først en liten vevsbit fra hver enkelt fisk i analysematerialet. Når dette er gjort, analyseres hver enkelt fisk i forhold til en serie DNA-markører. Dette er korte biter fra bestemte deler av  som ”klippes” ut, og deretter sammenliknes mellom hver enkelt ørret.

Det siste leddet i prosessen er derfor å finne ut via avanserte statistiske analyser, om det er en sammenheng mellom tilstedeværelsen eller fraværet av enkelte av disse markørene i de ulike gruppene av fisk.

Hvis det viser seg at storørretene har enkelte markører som skiller seg fra de andre individene i forsøksmaterialet, er det grunn til å definere de som en egen stamme.

Jan håper å ha resultatene klare innen slutten av mai.

LN