Vi gir deg bakgrunnen og holder deg oppdatert om prosjektet "Ferskvannsøkologiske undersøkelser i Tokkeåi og deltaområdet".

Helvetes fall i Tokkeåi

I denne kronikken legger Morten Kråbøl fram sitt syn på prosessen og konfliktene rundt forskningsarbeidet i Tokkeåi.

Statkraft har nylig funnet dokumentasjon i arkivene sine som viser at utbyggingen av Lio kraftverk medførte en senking av vannstanden i Helveteshylen med inntil 3,5 meter. De må dermed gå tilbake på tidligere påstander om at dette ikke var tilfelle, noe som sannsynligvis vil få konsekvenser for vilkårsrevisjonen. Bestandssituasjonen for storauren er kritisk som følge av at Helvetesfossen ble et vandringshinder.

I 2010 startet jeg som leder for prosjektet «Ferskvannsbiologiske undersøkelser i Tokkeåi». Oppdraget ble gitt av Statkraft og hensikten var «å kartlegge forholdene for storørret i Tokkeåi og elvedelta i Bandak, samt vurdere mulige tiltak». Dette inkluderte vurdering av minstevannføring og avbøtende tiltak i Tokkeåi for å bidra til en levedyktig bestand av storørret. En nærmere presisering av oppdraget innebar:

1) Å kartlegge dagens situasjon og bestandsstatus for storørretstammen.

2) Vurdere deltaområdets økologiske funksjon i forhold til storørret og dens byttedyr.

3) Evaluere effektene av de selvpålagte restriksjonene til Statkraft.

4) Foreslå eventuelle nye tiltak i Tokkeåi og Bandak.

I perioden 2011-2015 ledet jeg et konsortium av forskere, og prosjektet forløp relativt problemfritt i årene med feltundersøkelser. Under arbeidet med sluttrapporten ble det imidlertid samarbeidsproblemer da vi skulle tolke resultatene og prioritere tiltak. For meg som forsker og prosjektleder, ble dette en vanskelig tid hvor jeg ble utsatt for sterkt press fra flere hold. Dette utdypes nedenfor. Etter hvert som uenighetene hardnet til ble saken løftet opp på høyere nivå, til dels uten at jeg ble orientert.

Jeg har valgt å skrive min versjon av hendelsesforløpet via denne kronikken, primært fordi det bør ha interesse og betydning for kommende/igangsatte vilkårsrevisjoner, men også fordi det er et klassisk eksempel på et dilemma som oppdragsforskere stadig møter i vår tid: Å bevare faglige integritet på tvers av oppdragsgivers ønsker og premisser.

Jeg presiserer at jeg her uttaler meg som privat person, og ikke i kraft av min tidligere eller nåværende stilling.

Konflikten oppsto da jeg i 2011 og 2012 ble forelagt noen gamle fotografier fra Bandak fiskelag og Tokke jeger- og fiskerforening (jff), som viste at fossen var vesentlig lavere før Lio kraftverk ble satt i drift i 1969. Bildene levnet liten tvil om at vannstanden i Helveteshylen var senket med flere meter, med det til følge at storørreten ikke lenger hadde mulighet til å komme fordi. På samme tid fikk jeg også nyss om at det var blitt fjernet betydelige grusmasser fra Helveteshylen og ned til Geishylen på 1970- og 1980-tallet.

Jeg oppfattet dette som svært relevant informasjon med stor betydning for vårt arbeid. Avstengning fra opprinnelige gyte- og oppvekstområder, samt flere omganger med degradering av de resterende gyteområder nedenfor fossen, måtte nødvendigvis bety at storaurebestanden ble sterkt skadelidende. Jeg ba derfor Statkraft om nærmere informasjon vedrørende endringene i fossen og masseuttakene. I tillegg tok jeg opp problemstillingene i møter innad i forskerkonsortiet, samt i felles møter med Statkraft.

Til å begynne med ble ikke dette oppfattet som kontroversielt, men relativt raskt ble saken et alvorlig problem for samarbeidet – både med Statkraft og de andre forskerne i konsortiet.

Statkraft benektet at de hadde senket vannstanden nedenfor fossen. Det ble også sagt at det ikke fantes dokumentasjon på dette i arkivene. Etter hvert kom det imidlertid fram at den ble «senket litt». Jeg forsøkte flere ganger å argumentere for de åpenbare konsekvensene, nemlig at storauren hadde fått redusert sitt leveområde og rasert de resterende gyteområdene ved minst to tilfeller etter utbyggingen av Lio kraftverk. Statkraft sto på sitt og hevdet at fossen ikke var vesentlig endret og at vår sluttrapport derfor skulle begrenses til Tokkeåi nedstrøms Helvetesfossen.

Til tross for den solide fotodokumentasjonen som ble lagt fram fra Bandak Fiskelag og Tokke jff, endte det med at jeg ble stående alene med oppfatningen om at endringene i Helvetesfossen var et sentralt spørsmål for vår sluttrapport.

Utarbeidelsen av sluttrapporten ble derfor en vanskelig og tidkrevende affære. Jeg kunne ikke akseptere at vi skulle se bort fra disse åpenbare forholdene, men jeg møtte stadig sterkere motbør for hver gang jeg tok opp disse momentene. Argumentene fra Statkraft, og dermed også konsortiet, var at fossen var tilnærmet uendret og at det derfor ville være skadelig å slippe storørreten opp til ny elvestrekning. Av den grunn ble dette spørsmålet betraktet som irrelevant i forhold til konsortiets mandat.

Etter hvert gikk vi på overtid i forhold til leveringsfristen, og det ble lagt et økende press på konsortiet. Til slutt måtte jeg gi etter for et kompromiss, som ga meg et betydelig ubehag i forhold til faglig integritet. Noe av det verste var å prioritere tiltak nedstrøms Helvetesfossen framfor å gjenåpne mange kilometer med gode gyte- og oppvekstområder forbi Ravnejuv og opp mot Vinje.

Da jeg innså at vi hadde låst oss fast, fremsatte jeg et ønske om at sluttrapporten skulle tydeliggjøre at det var uenighet internt i konsortiet. Hensikten med dette var å belyse den grunnleggende uenigheten som forelå mellom meg (mindretallet) de andre (flertallet), og dermed foreslå to ulike tilnærminger til tiltaksforslag. Dette ble avvist til tross for flere forsøk fra min side.

Bjørn Olav Haukelidsæter under folkemøtet i Dalen 2015

Bjørn Olav Haukelidsæter under folkemøtet i Dalen 2015

Sluttrapporten ble publisert i april 2015 og lagt fram på et folkemøte i Dalen i slutten av mai. Det var med tungt hjerte jeg presenterte resultatene, konklusjonene og tiltaksforslagene på møtet. Heldigvis fikk jeg et betimelig spørsmål fra Bjørn Olav Haukelidsæter i Tokke jff i etterkant av presentasjonen. Han ville vite min personlige mening om hvorvidt konsortiets prioriterte tiltak var tilstrekkelige for å sikre en levedyktig storørretbestand. Dette ga meg muligheten til å si min mening: At det var langt viktigere å prioritere tiltak som medførte at storauren fikk tilgang til Tokkeåi ovenfor fossen, slik den hadde før reguleringen. Min oppfatning var, og er fortsatt, at denne elvestrekningen var storaurens viktigste habitater for gyting og tidlig oppvekst, og at bestandens særegne karaktertrekk i stor grad er formet av miljøforholdene på denne strekningen. Det betyr også at bestanden var større før utbyggingen.

I ettertid har Statkraft engasjert landets fremste fagmiljø på elverestaurering, og de gjennomførte tiltakene nedstrøms Helvetesfossen er derfor av beste kvalitet. Jeg mener allikevel dette ikke er tilstrekkelig for å sikre langsiktig levedyktighet. Storaurebestanden må karakteriseres som kritisk truet av utryddelse, hovedsakelig som følge av omfattende tap av gyte- og oppvekstområder ovenfor Helvetesfossen. Dessuten er strekningen prisgitt driften av Lio kraftverk. De foreløpige resultater om genetiske karakteristika og effektiv bestandsstørrelse tilsier at bestanden av storaure i Bandak og Tokkeåi er langt unna det som kreves for å være levedyktig over tid.

Morten Kraabøl legger fram sitt personlige syn på folkemøtet

Morten Kraabøl legger fram sitt personlige syn på folkemøtet

Det er nå hevet over enhver tvil at bestanden av vandrende storaure ble sterkt redusert som følge av at Helvetesfossen ble et vandringshinder og at de resterende gyteområdene ble fjernet ved minst to anledninger. Det finnes også medieoppslag fra flere av landets aviser som omtaler de ørretfisket i Tokkeåi, noe som tydelig viser at bestanden var vesentlig større før reguleringen. Denne type lokal kunnskap ble på det nærmeste forkastet av så vel Statkraft som resten av konsortiet. Min oppfatning var da, og nå, at lokal kunnskap må tillegges stor vekt ved denne type undersøkelser.

Grunneiernes garnfiske etter storaure i nedre deler av Tokkeåi og på deltaet hadde også en negativ påvirkning på bestanden i årene etter reguleringen, men dette kan ikke på noen måte sammenliknes med effektene av varig redusert leveområde og raseringer av de gjenværende gyteområdene. Og faktisk er det slik at informasjonen og fangstjournalene vi fikk fra garnfiskerne er hovedårsaken til at bestanden kan karakteriseres som en sikker storaurebestand. Uten denne dokumentasjonen hadde det manglet avgjørende dokumentasjon omkring storaurebestanden, og den ville ikke blitt tillagt stor vekt i vilkårsrevisjonen.

I ettertid tar jeg selvkritikk for at sluttrapporten ble et uheldig kompromiss mellom ulike oppfatninger. Jeg burde tatt affære på et tidlig tidspunkt og varslet saken inn til en høyere instans. Alle i konsortiet var riktignok enige om at de foreslåtte (og nå til dels gjennomførte) tiltakene nedenfor fossen er gode og nødvendige, men det var utfordrende å møte massiv motstand mot helt åpenbare og veldokumenterte forhold omkring endringene i Helvetesfossen.

Mine forslag til førsteprioritert tiltak var å bygge ei fisketrapp forbi Helvetesfossen og etablere en miljøbasert minstevannføring på strekningen ovenfor. Dette ble avvist av konsortiet som følge av feilinformasjon fra Statkraft.

Jeg har undret meg over hvordan dette kunne skje. Gjennomføring av mine forslag, med et påfølgende pålegg om miljøbasert minstevannføring i Tokkeåi ovenfor Helvetesfossen, vil medføre varig redusert kraftproduksjon. Det er derfor forståelig at Statkraft ønsket å unngå en vilkårsrevisjon uten betydelige «tap». Men i dag vektlegger samfunnet miljøkvaliteter langt høyere enn på 1960-tallet, og hovedhensikten med vilkårsrevisjonene er å forbedre balansen mellom kraft- og miljøhensyn.

Kraftbransjen har bidratt med betydelige økonomiske midler til forskning på miljøforhold i regulerte vassdrag i Norge, noe jeg har nytt godt av i min forskerkarriere. Jeg tar det for gitt at denne fagkunnskapen kommer til anvendelse i vilkårsrevisjonene. Noe annet vil sette kraftbransjen i et underlig lys.

Statkraft bidro i stor grad med ufullstendig og feilaktig informasjon om de sentrale spørsmålene, mens Bandak fiskerlag og Tokke jff kom med relevant og velbegrunnet informasjon. I tillegg ble jeg i et møte med den øverste ledelsen i Statkraft bedt om å innta en mer fornuftig innstilling til «kost-nytte» perspektiver i denne saken. Jeg svarte at dette ikke inngikk i vårt oppdrag, og at disse avgjørelsene skal fattes av fagdirektoratene og politikere. Paradokset i denne sammenheng at det er jeg som omtales om «mannen med flere hatter» (både forsker og naturverner), mens realiteten er at Statkraft utviste en dårlig rolleforståelse.

Statkraft har nå rettet opp mye av dette ved at regiondirektør Per Are Hellebust har opptrådt på en ansvarlig måte da dokumentasjonen på senkingen av Helveteshylen og fjerning av grus nedstrøms ble funnet i Statkrafts arkiver, en bekreftelse på et faktum jeg visste lenge før rapporten ble ferdigstilt.

Det er svært uheldig og faglig uforsvarlig at partiske og overordnete politiske og økonomiske hensyn tvinges fram under en faglig utredning som den jeg ledet i Tokkeåi. Som følge av det jeg har erfart fra dette prosjektet, anbefaler jeg at det bør unngås direkte kontakt mellom regulantene og fagmiljøene som utfører biologiske undersøkelser i vilkårsrevisjoner. Begrunnelsen er at mye står på spill hos kraftbransjen, og at det såkalte «Stockholmsyndromet» kan lett få fotfeste i fagmiljøer som er økonomisk avhengige av eksterne oppdrag. Dette syndromet beskriver en situasjon der oppdragstakerne får sympati for oppdragsgivers kampsak, og argumenterer deretter.

Det er et velkjent problem at både oppdragsforskere og konsulentfirmaer er økonomisk avhengige av et stadig tilfang av oppdrag fra bl.a. kraftbransjen. Det kan derfor være bekvemt, lønnsomt og derfor fristende å tilpasse situasjonen slik at den er forenlig med oppdragsgiverens syn. For å unngå slike uheldige konstellasjoner i pågående og fremtidige revisjoner, bør det i hvert prosjekt etableres ei styringsgruppe bestående av representanter fra regulanten, forvaltningsmyndighetene, grunneiere, brukerinteresser og fagmiljøer. Her bør alle spørsmål som omhandler anbudsprosess, utforming av mandat, oppdragsforståelse og overordnede faglige aspekter behandles fortløpende. Dersom det skal utføres vurderinger av politisk art bør dette fremgå klart i mandatet. En slik organisering vil sikre god faglighet og redelighet i leveransene før disse går til videre behandling hos beslutningstakere. Etter min erfaring er dette avgjørende viktig for å sikre gode prosesser i vilkårsrevisjonene.

Morten Kraabøl, PhD i biologi