Skal den unike storørretstammen i Bandak bevares må det drastiske tiltak til. Torsdag 28. mai ble sluttrapporten fra undersøkelsene i Tokkeåi og Bandakdeltaet lagt fram i kulturhuset i Tokke.

Hvor mange storørreter av stammen som gyter i Tokkeåi og som lever livet sitt ute i Bandak, er det ingen som vet. Kanskje er den godt under 100. Det som er sikkert, er at antallet er kritisk lavt for å sikre bestandens framtid og at drastiske tiltak må iverksettes. Torsdag la Morten Kraabøl fram den forsinkede rapporten i kulturhuset i Tokke. Etter å ha gjennomgått resultatene av undersøkelsene som ble påbegynt i 2010, la han fram en  tiltakspakke på vegne av forskerkonsortiumet.

7.1 Tiltak på dagens storørretførende strekning 

For å sikre en levedyktig bestand av storørret i Tokkeåi og Bandak, er det avgjørende å øke rekrutteringen av storørret i Tokkeåi. I en første prøveperiode foreslås en samlet tiltakspakke med endret manøvrering, men ikke nødvendigvis med økning av dagens vannføringer. En klar forutsetning for å anbefale dette, er at effektene av tiltakene følges opp og evalueres med rele-vante undersøkelser. En slik prøveperiode begrunnes først og fremst med at mangel på før-inngreps data og at sammenfall av flere prosesser (reguleringsinngrep, terskler, endret beskat-ning, selvpålagte restriksjoner) skaper usikkerhet omkring økologiske årsakssammenhenger. Dersom disse tiltakene samlet sett ikke gir en utvikling mot en langsiktig og levedyktig storør-retbestand må alternative tiltak, som kan innebære økt vannføring og ny manøvreringspraksis (f.eks. lokkeflommer), vurderes.

Det er vanskelig å avgjøre hvordan responsen i bestanden best kan måles, hvor stor respon-sen bør være (resultatmål), og hvor lang tid det kan forventes å ta før det kan spores respons. Målet er å sikre storørretbestanden, men veien fram til å bli storørret tar lang tid pga. den spe-sielle livshistorien, anslagsvis et par ti-år, og er også betinget av andre forhold enn regulering og beskatning.

Vi vil anbefale at gytegroptelling og lokalisering av gytegroper, kombinert med tetthetsbereg-ning av ungfisk er de beste responsvariablene på kort sikt, og at det iverksettes et overvåkings-program for å sikre kontinuitet i datagrunnlaget. Her må tetthet av ungfisk forventes å gi relativt raske svar (3-5 år) når det gjelder virkning av å forhindre utfall og redusere effektkjøringen. Til-svarende rask respons vil vi kunne vente mht. å bruke antall og plassering av gytegroper som indikator på oppvandring og fordeling av storørret i gyteperioden i elva. For å registrere varige endringer i bestanden av storørret, vil metoden også fungere godt, men tidsperspektivet blir mangedoblet.

Evalueringsgrunnlaget vil være de «før-data» som inngår i denne rapporten. Det fremgår at va-riasjonen i tetthetsberegningene er relativt store (slik de vanligvis er ved el. fiske), og det skal relativt betydelige endringer til for at «før» og de senere «etter» datasettene skal være signifi-kant forskjellige. Vi forventer imidlertid størst respons på ungfisk som er eldre enn årsunger (utsatt for flest utfall/effektkjøring) og på de stasjonene som er høyt opp i Tokkeåi der virk-ningen av utfall/effektkjøring er størst.

Målsettingen med tiltakspakken er å:

• Sikre gyte- og oppvekstområdene mot tørrlegging ved utfall

• Sikre høy overlevelse av befruktet rogn og ungfisk i Tokkeåi fram til ørretungene er klare for utvandring til deltaet og Bandak

• Øke produksjonen av næringsdyr i Tokkeåi

Det er avgjørende for rekrutter av ørret med en mest mulig stabil vannføring om vinteren og med normalisert vanntemperatur. Vintervannføringen i Tokkeåi etter reguleringen er i stor grad styrt av driften i Lio kraftverk som gir vannføringer som varierer mellom 5 og 12-14 m3/s. Utfall og effektkjøring er faktorer som er vurdert å gi stor akutt dødelighet for årsunger og eldre rekrutter. Det å hindre utfall ansees som en grunnleggende forutsetning for å øke tettheten av rekrutter i Tokkeåi, og vannføringen i elva ved driftstans må derfor sikres. Ut over driftstans må også ef-fektkjøring begrenses i betydelig grad. Selv om de selvpålagte restriksjonene ved endring i drifts-vannføring anses som positive, må det likevel regnes som negativt for bunndyr og fisk. Det må bemerkes at de selvpålagte restriksjonene for manøvrering som har til hensikt å begrense stran-ding er basert på sommerforsøk og de er derfor ikke direkte overførbare til en vintersituasjon. Om vinteren er det derfor viktig å fokusere på vannføringsvariasjonene, og ikke bare størrelsen på vannføringen. Tiltak som eliminerer utfall må derfor iverksettes for å styrke rekrutteringen.

7.1.1 Normalisere temperaturforholdene 

Tettheten av eldre rekrutter kan sammen med vannføringsvariasjon (effektkjøring/utfall) knyttes til redusert vekst første sommer pga. redusert sommertemperatur og forhøyet vintertemperatur. Det anbefales at inntak til driftsvann fra Byrtevatn endres slik at et mer tilnærmet naturlig vann-temperaturregime oppnås.

7.1.2 Vannføring 

Det er viktig å skille mellom vannføringsvariasjonen på den ene side og vannføringen på den andre. Vannføringen avgjør vanndekket areal og definerer størrelsen og kvaliteten på det biolo-gisk produktive arealet for bunndyr og fisk. Det er ingen lineær sammenheng mellom vanndekket areal og vannføring. Det er ikke foretatt konkrete målinger av vanndekket areal og vannføring, men befaringer ved vannføringer lavere enn 4 m3/s gjennom prosjektperioden har avdekket be-tydelig tørrlegging av grunne arealer langs bredden når vannføringen underskrider denne ver-dien. Et viktig tiltak som vil kunne gi grunnlag for en mer konkret anbefaling til minste tillatte vannføring er systematiske undersøkelser over sammenhengen mellom vannføringer og vann-dekket areal. Dette bør imidlertid vurderes i sammenheng med utarbeidelse av en plan for mo-difisering og fjerning av terskler (se kap. 7.1.3. Terskler og terskelbassenger).

Måling av vannføring gjøres i dag ved Elvarheim. Det anbefales derfor at målepunktet for mins-tevannføring flyttes til utløpskanalen fra Helveteshylen eller i øvre del av Åmøtehylen, noe som gir et større og mer stabilt vanndekket areal i øvre del av Tokkeåi. Det anbefales at minste tillatte vannføring om våren og vinteren settes til 4 m3/s.

I nedre deler av Tokkeåi fordeler elva seg i flere løp ned til deltaet. Det bør sikres at flest mulig av disse elveløpene mottar vann selv ved de laveste vannføringene i elva. Begrunnelsen er at disse elveløpene er viktige gyte- og oppvekstområder for ammoceter av bekkeniøye, og bunndyr for øvrig. Under båtelfisket den 10. oktober 2012 ble det funnet en vesentlig høyere andel gyte-moden bekkeniøye i elveløpene sammenlignet med deltaet. Dette tolkes slik at gytemoden bek-keniøye vandrer opp fra deltaet og overvintrer i elva fram til gyting den påfølgende vår og for-sommer.

7.1.3 Terskler og terskelbassenger 

Når det gjelder sammenhengen mellom vannføring og gyteoppvandring, foreslås det i første omgang å foreta en modifisering/fjerning av terskler uten slipp av mer vann i elva. Det en forut-setning at det gjøres etter en faglig detaljert plan hvor målsettingen er frie vandringsveier, samt å skape flere egnede gytelokaliteter ved hver terskelmodifisering. Utredningen bør også vurdere om disse tiltakene er tilstrekkelige for å oppnå en tilstrekkelig gytebestand. Det blir derfor sentralt å vurdere om tiltaket har potensial til å gi en betydelig økning i antall rekrutter, og hvorvidt det blir etablert tilstrekkelige arealer med egnede gyteplasser for en gytebestand som er av levedyk-tig størrelse. Det må være frie vandringsveier for storørret på hele strekningens lengde. Telling av gytegroper bør fortsette for å evaluere responsene på storørretens oppvanding og fordeling i elva.

Arealet av elveleiet som er oppdemt av tersklene utgjør i underkant av 30 % av det totale elve-arealet. I tillegg er det utført modifiseringer i elveleiet i andre deler av elva, slik at om lag 170000 m2 (tilsvarende ca. 50 %) av elveleiet utgjøres av terskelbassenger, terskler og kanaliserte elve-løp. Samlet sett utgjør dette en såpass stor del av elvearealet at de antas å ha medført en negativ innvirkning i elvas kvalitet som gyte- og oppvekstområde for storørret. Det naturlige elveleiet i Tokkeåi bestod av raske strømmer og stryk med vesentlig grovere substrat enn det som finnes i det dels oppdemte og kanaliserte elveleiet som preger elva i dag. Flere av de etablerte terskel-bassengene bærer preg av stilleflytende partier ved lave vannføringer, og det foregår antakelig sedimentering av finstoff i bunnsubstratet som forringer habitatet for ørretunger.

Det foreslås at det utarbeides en konkret plan for modifisering og fjerning av steintersklene, og den bør ses i sammenheng med tidligere utredninger (Heggenes et al. 2009). Dette tiltaket vil med stor sannsynlighet gi friere vandringsveier selv om dagens lave vannføringer oppretthol-des. I tillegg kan det etableres enkelte nye og bedre gytelokaliteter for storørret der hvor ters-kelmassene fjernes og vannstrømmen konsentreres i elveleiet.

Det er vanskelig å angi vannføringer som skal til for å sikre frie vandringsveier, men på generelt grunnlag anbefales tiltak som gir en varierende vannføring i nedbørfattige år. Det anbefales å endre tersklene ved å åpne 3-5 m brede passasjer gjennom terskelfundamentene. Disse vand-ringspassasjene vil i så fall få et naturlig preg når det gjelder vannhastighet, -dyp og substrat (Larinier et al. 1995)

7.1.4 Deltaet 

Høy vannstand vil gi stort vanndekket areal i deltaet, men stabil høy vannstand vil øke faren for sedimentering og nedslamming av områder med rullestein.

Høy og stabil vannstand i Bandak vil sannsynligvis øke rekrutteringen og overlevelsen av ørret-unger langs land i Bandak, noe som ikke sees på som gunstig for ørret fra Tokkeåi pga. konkur-ranse. De selvpålagte restriksjonene som gir høy vannstand i Bandak (og deltaet) gir derfor ikke nødvendigvis bare positive effekter på utviklingen av deltaet og ørret fra Tokkeåi på lang sikt.

Det foreslås derfor at vannstanden om sommeren og høsten kan fluktuere mellom 72,34 m o.h. og ned til 71,90 m o.h., slik tilfellet er etter de selvpålagte restriksjonene. Slike fluktuasjoner vil kunne medføre økt predasjon på strandnær ungørret langs land i Bandak, og til bevegelser i bunnfaunaen på deltaet som gjør den mer tilgjengelig for ørret som beiter i deltaområdet. Fra senhøst og fram til 1. mai foreslås en jevn nedtapping til 71,50 m o.h. Dette bør imidlertid også vurderes i lys av kjøringen av Tokke kraftverk.

7.2 Økning av storørretførende strekning 

Et tiltak til dels uavhengig av de ovenfor beskrevne tiltak, er å øke tilgjengelig strekning for opp-vandrende storørret til Tokkeåi ovenfor Helvetesfossen og i Dalaåi ovenfor de vandringshind-rende fossene. Forutsetningen for tiltaket er at det på disse strekningene er potensielle gyte- og oppvekstområder, og det vil derfor her være nødvendig med en faglig utredning i form av habi-tatkartlegging og minstevannføringsbehov.

Ved å gi oppvandrende storørret frie vandringsveier forbi disse hindringene kan det oppnås en økning av gyte- og rekrutteringsarealene hos storørret. For Tokkeåi vil dette innebære behov for å utforme forslag til miljøbasert minstevannføring som slippes fra Vinjevatn.

Rapporten ligger nå ute til høring. I ukene framover åpnes Bandakkanalen.no for innspill, spørsmål og meninger om både rapporten som helhet og forslagene til tiltak.