Her følger den andre delen av opptakene, som ble gjort i Tokkeåi siste helgen i oktober 2012. Forsker Morten Kraabøl starter sin kommentar med:  «Filmen er unik fordi den viser gyteatferd og selve gyteakten til storørret i innlandet…»

Forsker Morten Kraabøl, som leder prosjektet» Ferskvannsøkologiske undersøkelser i Tokkeåi og deltaområdet», uttaler følgende om opptakene:

«Filmen er unik fordi den viser gyteatferd og selve gyteakten til storørret i innlandet. Slike filmopptak av sjøørret og laks er dusinvare, men det finnes meget få opptak av denne kvaliteten på innlandsørret. Filmsekvensene viser klassiske atferdstrekk for hanner og hunner på gyteplassen. Hunnen graver gytegrop mens hun blir kurtisert av en eller flere hanner. Selve kurtisen foregår ved at hannene kommer inntil hunnene bakfra og dirrer med hele kroppen. Dette genererer kraftige trykkbølger i vannet som hunnene registrerer, og selve gyteakten kan komme som en forlengelse av denne dirrende kurtisen. Vi ser også at stor hannørret kan kurtisere flere hunnfisker. Selve gyteakten foregår som regel i skumring og grålysning, og sjelden i dagslys. Derfor er disse opptakene ganske sjeldne. I tillegg viser de en stim med mindre hannørreter som sniker seg inn mot den store hunnørreten hver gang hun blir kurtisert. Det er gjerne trykkbølgene fra hannens dirring som gjør at de svømmer ned i gytegropa og skvetter litt melke i håp om å bidra til kommende generasjoner. Dette er kanskje vanlige scener fra velkjente gyteområder for laks og sjøørret, men sjeldne bilder for fåtallige og truede storørretbestander i innlandet. Enda mer sjeldent er scenene som viser at de samme hannørretene spiser rogna med stor iver like etter at de selv har bidratt til befruktning. Det kan virke underlig at unge hannørreter befrukter rogn for deretter å spise dem opp. Men de spiser antakeligvis bare rogn som ligger veldig grunt i grusen, og som uansett ville blir spist av andre. Det er i første rekke rogn som begraves dypere enn 10-15 cm som får ligge i fred gjennom vinteren og klekker ørretyngel utpå vårparten. På denne måten oppnår de både å bidra til neste års ørretgenerasjon samtidig som de får seg noen munnfuller med mat. Det er også interessant å legge merke til at de små ørrethannene er relativt stygt skadet som følge av dykkingen ned i grusen. Dette kaster nytt lys over gytebiologien til innlandsørret. Jeg vil derfor karakterisere disse opptakene som helt unike, og all honnør til Mollan, Nilssen og Brattestå for denne bragden. Selv om slike opptak er vist for laks, så er det vel knapt noen som har sett slike kvalitetsbilder fra en urnorsk storørret!»